«Om jeg ikke kan bli en Stor Mann, skal jeg i det minste knulle en», skriver Kate Zambreno i «Heroines» (2012), hvor hun plasserer seg i et vissent slektstre med plagede ektemaker som Zelda Fitzgerald og Vivien Eliot. Jeg innrømmer at setningen hadde en viss gjenklang da jeg først leste den, og resignert tenkte jaja, bedre enn ingenting. Like etter endret alt seg: først med Kulturmann-debatten i 2014, om villige kvinner og genierklærte kunstnermenn; deretter med saken mot filmprodusent Harvey Weinstein i 2017, og den feministiske revolusjonen som fulgte. En setning som Zambrenos vil aldri la seg lese på 2012-måten igjen.
Makt og begjær: En studie som iherdig motsetter seg aktualitet.
Gamle Ibsens rips
