Du har kanskje sett dem, om du er heldig – de vakre, barkløse, sølvgrå furustammene du fortsatt kan finne på steder der skogen har fått stå i fred? Kanskje på en skitur, i vinterferien, i påsken, i rufsete terreng langt fra fløtningselver og skogsbilveier, kanskje i et naturreservat?
Jeg elsker slike døde furutrær. Grenene har for lengst falt av, barnåler har de ikke sett på hundrevis av år. Selv de ytterste delene av trestammen er ofte slitt bort, slik at bare kjerneveden, selve malmen, står igjen. Den er mettet av forsvarsstoffer som furua sendte inn dit mens den ennå levde; harpiks og eteriske oljer, vi kaller det tyrived. Råtesopp kan ikke hamle opp med tyri. Derfor brytes slike stammer uhyre langsomt ned: Du kan finne furutrær som spirte på 1200-tallet og døde på 15-1600-tallet, men som fremdeles står staute i skogen i dag, et halvt årtusen senere.
Slike selvbalsamerte furumumier har fått et eget navn. De kalles kelo, gjerne sammensatt til kelotrær eller kelofuru på norsk. Ordet er hentet fra finsk, men tatt i bruk internasjonalt – selv om det ikke lenger er så mye bruk for ordet i Sør- eller Mellom-Europa, der skog med slike trær for lengst er hogd og borte.
Trær lever langsomme liv. De har det ikke så travelt med å komme seg opp i livet, disse furuene. Du ser det først når de er døde, har mistet barken og står der i all sin sølvgrå prakt: Veksten slynger seg bedagelig oppover i et spiralpreget mønster. Fortrinnsvis høyrevridd – definert som at dersom du legger din høyre underarm på stammen, med hånden øverst, vil overflatemønsteret peke i samme retning som dine fire lange fingre.
Den franske politikeren Georges Clemenceau (1841–1929) hevdet i sin tid at unge var venstrevridde, mens eldre var høyrevridde (eller, for å yte ham rettferdighet: «Den som ikke er radikal som ung, har ikke hjerte, den som ikke er konservativ som gammel, har ikke hjerne»). Han snakket om folk, men det stemmer også for furu. For ser man på de innerste årringene, fra treet var ungt, framviser de en tydelig venstrevridning. Deretter rettes kursen opp – før veksten bikker over i en høyrevridning, som kan bli ganske markert på treets eldre dager.
Hvorfor furua vokser i spiral, er stadig gjenstand for diskusjon. Noen mener det er en tilpasning til vær og vind som gjør trærne sterkere, andre at det gir bedre fordeling av vann og næring til alle treets grener. Atter andre mener det ikke har noen bestemt biologisk funksjon, men at det bare «er sånn», at det ikke er noe rarere om nye celler vokser litt forskjøvet enn om de vokser linjalrett.
Det som er helt sikkert, er at ei kelofuru representerer noe spesielt. En arv vi bør verne om.
Ei furu begynner å dra på åra når den runder 300, men kan fint klore seg fast i livet like mange år til, mens den gjør seg om til et mumietre. For furua lever sakte og bruker lang tid på å dø. Og så blir den attpåtil værende etter døden, til glede for et unikt artsmangfold av lav og sopp, som ikke kan vokse annensteds enn på kelostammer.
Det sies at skogbruk er en næring med et langt tidsperspektiv, og ja, det er sant – målt i forhold til vår levetid som Homo sapiens. Men skogbruket har det altfor travelt sett fra perspektivet til et tre. I dagens produksjonsskog hogges furuskog når den er 100. Derfor skapes ikke lenger nye kelotrær – det er ikke tid nok, rett og slett, mellom hogstene.
Finner du kelofuruer i skogen i dag, er de overlevende fra fortiden, fra en annen skognatur. Derfor er det vesentlig å verne det som er igjen av brannpreget, gammel og artsrik naturskog, der kelotrærne finnes. Som arvesølv fra middelalderen står de i skogen, staute og tyri-stinne og motstandsdyktige hinsides all fornuft, mot vær og vind og råte.
Dessverre blir mumietrærnes sterkeste kort ofte deres endelikt når vi er ute på tur. For tyri brenner bra. Men like lite som du ville funnet på å fyre i peisen med en originalutgave av Snorres kongesagaer (om du skulle være så heldig å ha en slik for hånden), bør du lage kaffebål av kelofuru, enten den står eller ligger.
Disse trærne fortjener å være i fred. Som naturarkiv, som levested for trua arter og som tidsvitner for oss. Ta heller med deg tørr bjørkeved hjemmefra, og la tyritrærne være. Det kan være ditt personlige bidrag til skogvernet i Norge.