Jeg hadde rotet rundt i Berlin noen dager, spist billig mat av varierende kvalitet, forsøkt å motbevise en utbredt oppfatning om byens avstander er for store til å forseres til fots, og utforsket et utall lugubre barer sammen med Sergeij, en kamerat som bodde der den høsten mens han arbeidet på sin tredje roman. Den søndagen vår historie begynner, våknet jeg på sofaen hjemme hos ham, iført klær som stinket bål og sigarettrøyk og med en pose med et ubestemmelig pulver i den ene i bukselomma. Jeg lånte dusjen og pakket sakene mine ned i sekken, kastet pulveret i en søppelkasse og drakk en siste kaffe med Sergeij i en park rett utenfor utgangsdøra, og så tok vi farvel i visshet om at det kunne bli lenge til vi så hverandre igjen. Etter å ha sittet noen ekstra minutter og stirret på menneskene (det gamle spørsmålet: kan man se forskjell på dem som er vokst opp i øst og vest?) ruslet jeg langsomt inn til hovedbanegården i sentrum av Berlin. Jeg trakk en kølapp på billettkontoret, uten egentlig å ane hvor jeg skulle, og da det endelig ble min tur, endte jeg opp med å kjøpe billett på nattoget til Budapest. Jeg kan fortsatt ikke redegjøre for hva som lå bak denne avgjørelsen, men klokka åtte samme kveld, etter en dag som når jeg tenker tilbake på den, fortsatt føles som en liten evighet, fant jeg meg til rette i en kupé i den nest forreste av vognene på toget. Det var en sånn kupe med seks seter fordelt på to benker vendt mot hverandre, og jeg hadde akkurat rukket å konstatere at toget var i bevegelse, og at jeg dermed hadde fått hele kupeen for meg selv, da en mann med rødsprengte øyne, utpint oppsyn og en halvannenlitersflaske med Cola i hånda nærmest ramlet inn døra og dumpet ned på setet tvers overfor meg …