På et seminar ved det Teologiske fakultetet holdt jeg for noen år siden et foredrag om Den norske kirke og politisk engasjement. Jeg sa at like viktig som vedtak fra Kirkemøtet og bispemøtet om ulike politiske tema, er kirkens evne til å anerkjenne stemmer som ikke springer ut av kirken som profetisk-politiske røster. Kirken burde ikke være så opptatt av seg selv og sin egen rolle, men av modige samfunnsaktører fra andre områder. Den hellige Ånds fornyende kraft er ikke avhengig av en «kristen» ramme for å virke: Hennes ånd flyr dit den vil. Dagens profeter er ikke nødvendigvis kirkelige, eller bruker kristendommens språk. Som et eksempel nevnte jeg Greta Thunberg.
Nytenkende politiske ildsjeler trenger et bakkemannskap i ryggen.
Ensomme profeter
