Kronikk

Hvem har tid til å delta?

Det er ikke manglende interesse som gjør at utenlandske forskere ikke deltar i samfunnsdebatten.

DEBATT: Hellestveit hevder at internasjonale forskere ikke kjenner Norge eller er interessert i å engasjere seg i ordskiftet. Det stemmer ikke, mener Paul Beaumont. FOTO: TOM HENNING BRATLIE Foto: Tom Henning BratlieDEBATT: Hellestveit hevder at internasjonale forskere ikke kjenner Norge eller er interessert i å engasjere seg i ordskiftet. Det stemmer ikke, mener Paul Beaumont. FOTO: TOM HENNING BRATLIE Foto: Tom Henning Bratlie

I forrige uke satte Cecilie Hellestveit fra Folkerettsinstituttet på klumsete vis i gang en ny debatt om internasjonaliseringen av norske universiteter. Kort oppsummert argumenterte hun for at det norske offentlige ordskiftet svekkes av at utenlandske forskere fyller de akademiske stillingene i landet og verken ønsker eller evner å bidra til samfunnsdebatten. I stedet for å starte en diskusjon ble debatten avsporet av rektoren ved NMBU, Curt Rice, som enda mer klumsete svarte med å kreve at Hellestveit burde beklage, og at journalister burde slutte å sitere henne. Ikke overraskende har dette ført til høylytte forsvar for ytringsfriheten. Som utenlandsk akademiker har jeg forståelse for Rices følelsesmessige reaksjon, men Hellestveits argument bør heller utfordres enn å sensureres.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Kronikk

Det er forskjell på formue: Mens likvide finans­formuer tryller frem kontanter over natten, tvinges eiere med bundet kapital til å selge til høyst­by­dende.

Hvorfor overser skatte­kom­mi­sjonen enkle avgifter som kan bidra til å regulere finans­sek­toren?

Meir presise tal om økonomiske ulikskapar vil styrkje det raudgrøne samar­beidet i neste valkamp.