Noen ganger kan litteraturen og kunsten fortone seg som et rebusløp; Jon Fosses nylig ferdigstilte kunstnerroman «Septologien», i tre bind, er et glimrende eksempel. En kunne tenke seg at 1200 sider uten punktum ville være ugjennomtrengelig, men språklig sett – på ordnivå – er romanen uhyre enkel, og med stringent komposisjon og den etter hvert berømte gjentagelsen som mest fremtredende stilgrep er det lett å henge med. Nei, det er Fosses tunge symbolikk som kan være dunkel. Allerede starten på det formidable verket om billedkunstneren Asle virker uutgrunnelig: «Og eg ser meg stå og sjå mot biletet med dei to strekane, ein lilla og ein brun, som kryssar einannan på midten». La oss gjøre et forsøk: Strekene former en X, et andreaskors, blir det påpekt, etter apostelen Andreas, som opprinnelig var fisker, i likhet med mange i Fosses litterære vestlandsunivers, ikke minst Åsleik, naboen til «Septologiens» jeg-forteller. Andreasmesse feires 30. november, da det er på tide å dra fisken inn til jul og kanskje, som Åsleik: forberede lutefisken. Nåtidsplanet i romanen utspiller seg nettopp i løpet av noen uker fram til julaften, og lilla er som kjent adventstidens liturgiske farge – tiden der man venter på Kristi komme. Brunt har intet med kirkeåret å gjøre, men er derimot jorda og hverdagens farge, «og der den brune og den lilla linja kryssar einannan blandar fargen seg vakkert»: Det kan kanskje leses som at kunstens skjønnhet oppstår i krysningspunktet mellom det guddommelige og det timelige?
Stort lerret: Til syvende og sist er «Septologien» for innadvendt til å forsvare sitt storslåtte format.