Østerrikes litterære «Grande Dame», Friederike Mayröcker, er død.

Litterært fyrverkeri

EKSPERIMENTELL: Mayröcker beskrev tekstene sine som et forsøk på språkliggjøring av eget bevissthetskaos bestående av det leste, minner, drømmer og refleksjoner, som en berusende miks av cut-up-teknikk og språkbotanikk, skriver Wencke Mühleisen. FOTO: ROLAND SCHLAGER, APA/AFP/NTB ROLAND SCHLAGER

Hørt om den østerrikske forfatteren Friederike Mayröcker? Ikke jeg heller. Ikke før Tomas Espedal i en eller annen sammenheng nevnte henne i høyst beundrende ordelag i den herværende avisen. Så underlig, tenkte jeg, at jeg aldri har snublet over henne tidligere. Ikke at jeg er bevandret i østerriksk litteratur, men likevel, jeg har øre og øye for noe av denne litteraturen på grunn av min tyske språkbakgrunn og i særdeleshet mine år i kunstnerkollektivet AAO, som hadde vokst ut av den radikale kunstscenen i det repressive østerrikske etterkrigssamfunnet. Mayröcker ble født 1924 og er i så måte i generasjon med internasjonalt anerkjente forfattere med tilhørighet til denne kunstscenen, som Ingeborg Bachman, Ernst Jandl, Thomas Bernhard og Elfriede Jelinek.

Feminist javisst