Gammelstua lå femti meter fra huset vårt, og der bodde bestemor. Hun hadde klumper med brunsukker i skapet, og når jeg hadde mast lenge nok, tok hun fram sukkersaksa og klipte av en bit. Søte og salige øyeblikk! Spesielt godt likte jeg å sitte ved det slitte trebordet ved kjøkkenvinduet. Da så jeg utover Eidsvågen, der lyset på stille dager laget veier i sjøen. Noen ganger dukket hjortedyr opp på ekra ved fjæra; de sto anspente og været vaktsomt mellom hver munnfull av det næringsrike gresset. Himmelen var en stadig skiftende akvarell, og på vinterkveldene ble stjernene tent, en etter en. De sto som lykter langs Melkeveiens skiltløse uendelighet.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
