Allerede før valget i 2013 proklamerte Fremskrittspartiet at de ønsket å erstatte den norske modellen med «Frp-modellen». Vi fikk aldri svar på hva den modellen innebar i praksis, og det er kanskje like greit. Det vi derimot vet er at den norske modellen blir omtalt som supermodellen – en modell som bygger på tre pilarer: trygg økonomisk styring, felles velferdsordninger og et seriøst og organisert arbeidsliv. Dette har gitt oss et samfunn bygd på tillit, samhold og med – inntil nylig – relativt små forskjeller. Hvorfor noen oppriktig har ønsket å endre modellen som resten av verden ser på med misunnelse og som gjør oss til et av verdens desidert beste samfunn, fremstår som et paradoks.
Mens andre misunner oss den norske modellen, vil noen endre den.