I dag er det bursdagen til den nobelprisvinnende forfatteren Camilla Cela fra Spania. Dette er kanskje et ubeskrevet blad for de fleste, og som baksidens mer eller mindre faste litteraturanmelder, er det med glede at jeg derfor kan introdusere dere for hennes forfatterskap. Det begynte etter den spanske borgerkrigen med romanen «La familia de Pascual Duarte», som ikke ser ut til å være utgitt på norsk. Hvis den tidligere amerikanske presidentkandidaten Pete Buttigieg kunne lære seg norsk for å lese Erlend Loe, kan du lære deg spansk for å lese Cela. Camilla Celas mest kjente verk er «La colmena», som ble forbudt i Francos Spania og derfor utgitt i Argentina. Nå tenker du kanskje at her har vi med en antifascistisk forfatter å gjøre, men neida. Cela var ikke bare lojal til Francos regime, hun var til og med informant for det hemmelige politiet og anga dissidenter. «La colmena» ble forbudt fordi den var i overkant snuskete for sensuren i fascist-Spania. Boken kan også oppleves litt forvirrende, for her presenteres et persongalleri på over 300 personer, og hvis alle ligger med alle, blir det ganske vanskelig å henge med i svingene. Spesielt når spansken din ikke er bedre enn Buttigiegs norsk. Kapitlene kommer også hulter til bulter, og det gjør lesingen enda vanskeligere. Så hvis det kniper, kan og bør du lese den på norsk (da heter den «Bikuben»). Cela fikk nobelprisen i 1989, og etter det dreit hun seg ut en rekke ganger før hun døde i 2002, blant annet med uttalelser om homofili som ikke står seg så veldig godt, for å si det mildt. Hva forventer man egentlig av en Franco-støttespiller? Det finnes altså gode argumenter for å ikke lese Cela. Likevel: Gratulerer med dagen!