Makt uten ansvar

Omtrent så lenge som jeg har levd, har stater tilsynelatende fått mindre og mindre makt. Dette har gått hånd i hånd med forestillinger om at staten per definisjon er en undertrykkende og ikke minst inkompetent institusjon, som derfor også bør ha minst mulig å si. Etter at koronapandemien brøt ut står det likevel klart at ideen om en mindre mektig stat hele tida har vært en illusjon. Under de riktige omstendighetene har staten nesten total makt over samfunnet vi lever i. Det er denne paradoksale utviklingen som fanges opp i begrepet nyliberalisme: Det nittende århundrets ideer om en liten stat er blitt virksomme til tross for det tjuende århundrets storstilte utvidelse av statens makt. I det tjueførste århundre har vi endt opp med en stat som er mektigere enn noensinne, men som nærmest later som om den ikke er det.