Når Susanne Christensen kritiserer (Klassekampen 24. februar) den såkalte virkelighetslitteraturens status i det litterære kretsløpet, er det lett å slutte seg til motviljen mot storsatsning på jeg-fortellinger i mye av det som har nettkulturen som sentrum. Kanskje har Christensen rett i at dette gjør at forlagenes, kritikernes og forfatternes skrift har «krympet inn», «puffet henimot en litteratur der følelser strømmer fritt», og at fortellernes «største tragedie» utøver en slags moralsk utpressing. Men hun ender med en ugjenkjennelig karikatur av ett av samtidens utvilsomt viktigste litterære fenomener. Dermed forskusles også kritisk avgjørende distinksjoner som kunne kastet lys over den digitale biotopens bekjennelses-kitsch, der nå media og forlagene kan plukke klikk-garantier på forhånd for sine «forteller om den vanskelige tiden»-oppslag.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn