DebattLitteratur

Oppgjør­slit­te­ra­turens verdi

Jørgen Lund, Førstelektor i kunsthistorie, UiB

Når Susanne Christensen kritiserer (Klassekampen 24. februar) den såkalte virkelighetslitteraturens status i det litterære kretsløpet, er det lett å slutte seg til motviljen mot storsatsning på jeg-fortellinger i mye av det som har nettkulturen som sentrum. Kanskje har Christensen rett i at dette gjør at forlagenes, kritikernes og forfatternes skrift har «krympet inn», «puffet henimot en litteratur der følelser strømmer fritt», og at fortellernes «største tragedie» utøver en slags moralsk utpressing. Men hun ender med en ugjenkjennelig karikatur av ett av samtidens utvilsomt viktigste litterære fenomener. Dermed forskusles også kritisk avgjørende distinksjoner som kunne kastet lys over den digitale biotopens bekjennelses-kitsch, der nå media og forlagene kan plukke klikk-garantier på forhånd for sine «forteller om den vanskelige tiden»-oppslag.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Litteratur

Nå pågår verdens største bokran

Oskar Westerlin føler seg hengt ut som lovbryter. Kanskje ikke så rart når VG nylig publiserte at «Oskar Westerlin lastet opp bilder fra bok til AI: – Et lovbrudd» og at generalsekretær Cathrine Sandnes i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO) slår fast at Westerlin har brutt loven ved å laste opp rundt 300 sider fra en bok til KI-modellen Claude. Problemet er hos KI-selskapene, ikke hos Westerlin Det er slettes ikke uproblematisk for forfattere, eller for hele bokbransjen, at opphavsretten brytes – ved at Westerlin, skoleelever, studenter, deg eller meg laster opp bøker i KI-modeller, uten noen form for kompensasjon eller tillatelse. Men å slå fast at Westerlin er lovbryter, er for skråsikkert og kategorisk. Det egentlige problemet ligger hos KI-selskapene, som står bak det som må kalles verdenshistoriens største bokran. KI-modeller som ChatGPT og Claude er trent på enorme mengder innhold hentet fra internett, inkludert opphavsrettsbeskyttede bøker som forfatterne verken har gitt tillatelse til eller fått betalt for. KI-selskaper bruker også enorme summer på å kjøpe opp gamle bøker som skannes og deretter destrueres – alt for å skaffe nok data til å trene KI-modellene. Vi er enig med NFFO og Cathrine Sandnes i at «bøker har en verdi, som forfatteren eier og skal ha betalt for», men NFFO sine skyts mot enkeltbrukeren er lite gjennomtenkt. Vi må presse KI-selskapene og ikke brukerne. Per i dag er det ofte svært krevende, om ikke umulig, for en vanlig bruker å forstå hva opplasting av tekst og bilder til en KI-modell som Claude innebærer.

Morten Goodwin og Petter Bae Brandtzæg,
Innkjøpsordningen

En seiglivet misfor­stå­else

I Klassekampen 30. september går det fram at Rødt vil utvide budsjettene til norske bibliotek – men senere i artikkelen står det at man vil utvide innkjøpsordningen. Dette er to forskjellige ting. Innkjøpsordningen ble ikke laget for å skaffe bibliotekene bøker, slik det later til at de fleste tror. Innkjøpsordningen ble laget for å støtte og styrke norsk litteratur, det vil si forfattere og forlag. Bibliotekene ble trukket inn for å gi publikum tilgang til de bøkene staten kjøpte inn, og mange biblioteker var sterkt skeptiske til ordningen. Det viser seg nå at litteraturen ganske riktig er blitt styrket, mens bibliotekene er blitt svekket. Innkjøpsbudsjettene er blitt redusert – det er vel ingen kommunepolitiker som ikke har tenkt at når biblioteket får x antall gratis bøker i året, så trenger de ikke å kjøpe så mange flere? Bibliotekarer er utdannet til å kunne velge bøker og materiale som gjør bibliotekets samling aktuell og relevant.

Liv Evju
Oslo

Spørsmål til Oslo Ap

Nylig fikk jeg i hende en valgbrosjyre for Oslo Arbeiderparti. Den inneholder en mengde ønsker og løfter for kommunevalget 2027. 95 prosent av det som står der kunne ha vært undertegnet av byens øvrige partier, med visse nyanser. Men helt til slutt dukker det opp en sak jeg ikke har registrert hos andre. Jeg kan heller ikke huske at den har vært lansert i tidligere valgkamper for Oslo. Det ligner på en slags distriktspolitikk. Punktet lyder slik (min utheving): «Vi skal gjøre det enklere å skape nye bedrifter, etablere flere uteserveringer og flytte større arbeidsplasser, særlig til ytre by.» Flytte større arbeidsplasser til ytre by.

Øystein Skar