Studenter i samfunnsvitenskapene lærer at det en kultur gjør, er å naturalisere det settet av forestillinger om verden som er fremherskende i ens eget samfunn. Vår måte å gjøre ting på fremstår i kraft av sosialiseringen som «den naturlige», i betydningen selvskrevne måten. Andre kulturer fremstår dermed som eksotiske. I møtet med det fremmede vil antropologen på feltarbeid langt hjemmefra utbryte: At det er mulig å ordne forholdet mellom kjønnene slik, å tenke slik om dyr og andre ikke-menneskelige vesener, å tenke slik om døden, og å ordne det sosiale livet deretter! Gjennom eksponeringen overfor det som utgjør en kontrast til det egne og vante, mister det sin selvsagthet. Blikket skjerpes, innad så vel som utad.
Hvilken rolle spiller individet for grunnleggende samfunnsendringer?