Hver gang jeg leser et dikt av Rudolf Nilsen, tenker jeg på faren min. Jeg ser han for meg som ung mann gående mellom søylene i den svære leiegården han bodde i på østkanten i Oslo, like ved Torshovdalen. I søylegården var det små leiligheter, men det var vannklosett. Flere som han kom seg opp og fram og vekk fra trange bakgårder med utedo. Enten fikk de seg utdanning som fagarbeidere og bra jobb på et skipsverft, eller som min far som var en av de første som jobbet med databehandling i Oslo kommune. De flyttet fra indre øst til drabantbyer med moderne leiligheter. En gedigen velstandsutvikling.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
