Forrige ukes kamp mellom AC Milan og Inter Milan er det man kaller et klassisk derby. Litt som Vålerenga–Lyn, bare på italiensk og langt mer dramatisk. Men det er ikke sånn jeg ser på det, fordi det gidder jeg ikke. Det som opptar meg, er den urokkelige infrastrukturen, komposisjonen og den hypnotiske effekten. De rituelle og identitetsskapende aspektene har også noe å si for en kunstkritiker. Det jeg sikter meg inn på, er i grunn for stort til rammene jeg har til rådighet, men jeg merker meg bare at i motsetning til de fleste museer og gallerier, er sport, og særlig fotball, jævla solide saker. Det spilles kanskje for tomme tribuner, men at billettinntektene uteblir, er ingen trussel.
Panne mot panne
