I Klassekampens sak om at norske poeter «Savner poesi i politikken» gjentas fortellingen om at Arild Nyquists «Nå er det jul igjen! og andre dikt» ble latterliggjort fra Stortingets talerstol. Historien har blitt emblematisk for den brede offentlighetens forhold til absurdistiske poeter som Nyquist spesielt, og modernisme og postmodernisme generelt. Den har blitt så viktig at fortellingen til og med gjentas av flere litteraturhistoriske fremstillinger. Dessverre er denne gode historien ikke sann.
I «Norsk litteraturkritikks historie 1870–2010» viser Eirik Vassenden at det ikke finnes spor av noen latterliggjørende Nyquist-lesing i stortings-referatene. Historien ser ut til å skrive seg fra Einar Øklands etterord til «Nå er det jul igjen! og andre dikt» fra 1972. Der skriver Økland: «Vi kan tenkje oss ein stortingsmann sitere ‘Nå er det jul igjen’ i Stortinget og deretter spørje KUD-ministeren kva som blir gjort for å hindre at slikt gjentar seg. Då blir det alvor då». Det som imidlertid ikke er like kjent, er at det var Høyre-representanten Kjeld Langelands opplesning fra Stig Holmås’ revolusjonære diktsamling «Vi er mange» fra Stortingets talerstol i 1970 som dannet forelegg for Øklands tankeeksperiment. Holmås var på denne tiden tilknyttet SUF-ml, noe samlingen bar preg av, og Langeland var forarget over at en slik diktsamling kunne få støtte av Norsk kulturråd.
Det ligger en historisk ironi her. Øklands etterord hadde en eksplisitt brodd, ikke bare mot kunstløse stortingspolitikere, men også mot en variant av den norske poetokratiske tradisjonen, som Holmås’ politiske dikt (og resten av den litterære marxisme-leninismen) skriver seg inn i: «[Nyquist] står i det heile tatt på sida av vår litterære tradisjon, den som manar folk til ettertanke og snarleg handling. (Og som tener på det.)» At Øklands kommentar har blitt omformet til en myte om Nyquist-mottakelsen, tjener morsomt nok til å befeste Øklands poeng om den norske litterære tradisjonen: Det er ved at boken ble skrevet inn i en uriktig politisk sammenheng at vi makter å huske den.