Anders Ericson har delt denne artikkelen med deg.

Anders Ericson har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattPolitisk poesi

Diktet og sannheten

Kristoffer Jul-Larsen, førsteamanuensis Høgskulen på Vestlandet

I Klassekampens sak om at norske poeter «Savner poesi i politikken» gjentas fortellingen om at Arild Nyquists «Nå er det jul igjen! og andre dikt» ble latterliggjort fra Stortingets talerstol. Historien har blitt emblematisk for den brede offentlighetens forhold til absurdistiske poeter som Nyquist spesielt, og modernisme og postmodernisme generelt. Den har blitt så viktig at fortellingen til og med gjentas av flere litteraturhistoriske fremstillinger. Dessverre er denne gode historien ikke sann.

I «Norsk litteraturkritikks historie 1870–2010» viser Eirik Vassenden at det ikke finnes spor av noen latterliggjørende Nyquist-lesing i stortings-referatene. Historien ser ut til å skrive seg fra Einar Øklands etterord til «Nå er det jul igjen! og andre dikt» fra 1972. Der skriver Økland: «Vi kan tenkje oss ein stortingsmann sitere ‘Nå er det jul igjen’ i Stortinget og deretter spørje KUD-ministeren kva som blir gjort for å hindre at slikt gjentar seg. Då blir det alvor då». Det som imidlertid ikke er like kjent, er at det var Høyre-representanten Kjeld Langelands opplesning fra Stig Holmås’ revolusjonære diktsamling «Vi er mange» fra Stortingets talerstol i 1970 som dannet forelegg for Øklands tankeeksperiment. Holmås var på denne tiden tilknyttet SUF-ml, noe samlingen bar preg av, og Langeland var forarget over at en slik diktsamling kunne få støtte av Norsk kulturråd.

Det ligger en historisk ironi her. Øklands etterord hadde en eksplisitt brodd, ikke bare mot kunstløse stortingspolitikere, men også mot en variant av den norske poetokratiske tradisjonen, som Holmås’ politiske dikt (og resten av den litterære marxisme-leninismen) skriver seg inn i: «[Nyquist] står i det heile tatt på sida av vår litterære tradisjon, den som manar folk til ettertanke og snarleg handling. (Og som tener på det.)» At Øklands kommentar har blitt omformet til en myte om Nyquist-mottakelsen, tjener morsomt nok til å befeste Øklands poeng om den norske litterære tradisjonen: Det er ved at boken ble skrevet inn i en uriktig politisk sammenheng at vi makter å huske den.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Kunstig intelligens

Klart at KI er en fagfor­eningssak

KI har gjort sitt inntog i arbeidslivet. Det er bare synd at medbestemmelse ikke fulgte med. Professor i digital kultur Jill Walker Rettberg etterlyser en tydeligere KI-politikk fra fagbevegelsen, og peker spesielt på sitt eget forbund, Forskerforbundet. For oss i NTL, det største forbundet i staten, er det ingen tvil. Fravær av reell medbestemmelse for arbeidstakerne eller ukritisk bruk av KI i statlig sektor vil føre til en forvaltning som står i fare for å tape tilliten fra innbyggerne den skal tjene. Ifølge regjeringa skal alle statlige virksomheter bruke kunstig intelligens innen 2030. For få år siden viste Riksrevisjonens til at mangelen på kunnskap, åpenhet og forklarbarhet i arbeidet med kunstig intelligens gir risiko for at de etiske prinsippene for kunstig intelligens ikke etterleves. Medbestemmelse over planlegging, anskaffelse og bruk av kunstig intelligens er et viktig premiss for å sikre at forvaltningsprinsippene etterleves også i framtiden. Forvaltningas verdier; demokrati, rettssikkerhet, faglig integritet og effektivitet endres ikke av ny teknologi. Heller ikke kravene til kontradiksjon, saklighet, etterprøvbarhet og likebehandling endres av nye KI-verktøy. NTL vil føre an i kampen for at de ansatte blir hørt før nye verktøy tas i bruk og forsvare de faglige standardene som gjør at innbyggeren fortsatt kan ha tillit til forvaltningen. Det er plass på laget til dem som vil ta den kampen sammen med oss.

Kjersti Barsok
Skole

Jo, vi forsker på lesing

Lektor Klara Furuberg peker i sin kronikk på hvor sentralt allmenn lese- og skriveferdighet har vært og fremdeles er for det norske demokratiet. Vi i forskergruppa Begynneropplæring på Oslomet kunne ikke vært mer enige. Men det er feil at vi ikke forsker på lesing, eller at vi ikke er opptatt av metoder i den første leseopplæringen. Bokstavinnlæringen foregår systematisk i skolen og er tilnærmet altoverskyggende i førsteklasse. Elevene møter en lese- og skriveopplæring preget av prinsipper fra lydmetoden, blant annet fordi norsk er relativt lydrett. Dette var også tilfelle da dagens 15-åringer lærte å lese. Svake Pisa-resultater kan derfor ikke ses i direkte sammenheng med at lærerne ikke bruker lydmetoden i begynneropplæringen. Lesing er en kompleks ferdighet.

Tuva Bjørkvold, Ingvill Krogstad Svanes og 2 andre
Naza

Skuffende vinkling

Etter å ha sett filmen «Naza» i kveld 20. oktober, leser jeg oppslaget i Klassekampen samme dag, der to skandinaviske kulturskribenter anklager filmen for å være ensidig og manipulerende. I dokumentaren møter vi IDF-soldater som forteller om mekanismene bak folkemordet som (faktisk!) fortsatt pågår, blant annet ved bruk av ekstrem overvåking og kunstig intelligens. Noen av dem sammenligner sin virksomhet som førere av drapsdroner med videospill, og flere av de intervjuede sier ting som at de bare var teknikere, at de utførte sin jobb. Pallas og Krasnik, som er intervjuet i Klassekampen, virker ikke opptatt av de uhyrlige forbrytelsene som foregår, men av at de absolutt ikke må assosieres med Holocaust. Hvorfor ikke? Og hva som er «feigt» med å vise at folk lever normale liv, har mat å spise og trygge senger seks mil fra et helvete i Gaza, der Israel har ødelagt all infrastruktur og nekter mat og medisiner å komme inn, er uforståelig. Jeg er skuffet over at Klassekampen anlegger denne vinklingen.

Marianne Dahl