Et bilde. Et av mange, men kanskje det som får meg til å savne ham aller mest. Vi sitter ved kjøkkenbordet og øver på engelske verbtempus, sønnen min og jeg. Be – was – been. Sønnen min gjør feil hele tida, ikke så mye av slurv som av prinsipp. Indignert vender han seg mot ubønnhørligheten, og dermed forenklingen, som er forbundet med begrepet fortid. Det må være forskjell på det som skjedde nylig og det som skjedde for tusenvis av år siden, mener han. Forskjell mellom den fortida der vi slo opp engelskboka her på kjøkkenbordet og, la oss si, den fortida langt borte i århundrene da det engelske språket vokste fram og utviklet seg. Men grammatikken erkjenner ingen slik forskjell. Det finnes bare et nå og et da. Se her – hånden min streifer raskt og fingertupplett kinnet hans. Straks er øyeblikket forbi og oppfanget i den uendeligheten av svunne øyeblikk som vi kaller imperfektum. Jeg berørte kinnet ditt. I touched your cheek.
Det er i hverdagen vi må leve, med sine gleder og ergrelser. Bevegelsen, utviklingen ser vi bare i noen få, sjeldne glimt.
Zenons pil
