I «Trost i taklampa» flirer kultureliten av udannede bønder – men hvem sin uforstand er det egentlig som stilles til skue?

Budeie på biblioteket

ET SPØRSMÅL OM TID: I «Trost i taklampa» viser Prøysen hvordan overskudd til lesing av såkalt kvalitetslitteratur er de øvre klassenes privilegium. Samtidig finnes flere perspektiver: Det fantes også lesende arbeidere, slik Prøysen selv var oppvokst, skriver Bjørn Ivar Fyksen.FOTO: RIGMOR DAHL DELPHIN, OSLO MUSEUM

«Trost i taklampa» (1950) er en sjelden fugl i norsk litteraturhistorie. Trosten selv er derimot blant de vanligste fuglene i landet, særlig på Østlandet, og når vi snakker om trost, er det helst gråtrost vi mener. Det engelske navnet på gråtrosten, fieldfare, antyder en som ferdes på åkrene, og det er jo gjerne nede på bakken vi ser trosten, der den tripper omkring og hakker i jorda etter føde. I en roman med handling fra husmannsmiljøet – grågrendene – på Hedemarken er den en megetsigende personmetafor. Det er imidlertid også verdt å merke seg at trosten er en streif- og trekkfugl – om det blir smått med mat, reiser den sørover om høsten, men kommer tilbake om våren – og den er særdeles flyvedyktig.

Med andre ord