Film

Tidsånden som går

ZOOM INN: Det begynner så lyst og lystig – men ender i frykt og beven. (… med skrik og spetakkel.) FOTO: AWE ZOOM INN: Det begynner så lyst og lystig – men ender i frykt og beven. (… med skrik og spetakkel.) FOTO: AWE

(USA, 2020)

Regi: Rob Savage.

Manus: Gemma Hurley, Rob Savage, Jed Shepherd.

Med: Haley Bishop, Jemma Moore, Emma Louise Webb, Radina Drandova, Caroline Ward, Edward Linard, Seylan Baxter.

Lengde: 57 min.

Hmmm. Hvordan forklare at en skrekkfilm som ikke skremte meg, likevel er god? Hvordan få frem at selv om jeg ikke tror på det som skjer i filmen, så liker jeg den? At jeg ser hvor vellaget den er, hvor gode ideer den har og hvor smarte løsninger den har funnet – og derfor lar meg underholde? (Og det i så stor grad at da filmens knappe time var omme måtte jeg si meg litt imponert.) Men tilbake til utgangspunktet. Eller sagt på en annen måte: Hvordan kan jeg beskrive en film som «perfekt for en viss type mennesker – bare ikke for meg», uten å virke nedlatende? Slik at jeg unngår å ødelegge filmen for nettopp «den type mennesker»?

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Film

Film

The Odyssey

Nolans Homer-variasjoner balanserer mellom gresk antikk-cosplay og storslått kitsch.

Film

Not A Pretty Picture

Martha Coolidge rekonstruerte valdtekta ho vart utsett for som 16-åring, og avslørte samstundes high school-komedien.

Film

Jean de ­Florette

40 år etter at Claude Berris «Jean de Florette» gjorde Provence-film til ein eigen dramasjanger, står filmverket fram som ei åtvaring mot framandfrykt og dødbringande hete og tørke.