Taxisjåføren stirret på meg gjennom bakspeilet, smilte og spurte meg om jeg var en «honey». «Honey?» gjentok jeg med rynket panne. Han lo og sa at han snakket om hudfargen min. Etter fire ukers ferie i Colombia skulle jeg til flyplassen og hjem til Norge. Jeg ga ham den vanlige forklaringen, men sjåføren – med en hudfarge som lignet min – fant ikke svaret mitt tilfredsstillende. Han ville at jeg skulle utbrodere om mine foreldres hudtoner, hårfarger og ansiktstrekk. Han kunne beskrive seg selv med et omfattende vokabular for både fargenyanser og hårtekstur, og fortelle hvordan disse fenotypiske trekkene hadde sitt opphav i blant annet blanco og negro og andre spanske slangtermer. Etter kort tid innså jeg at hver hudfargekode svarte til en rekke stereotypiske antakelser om personlige egenskaper.
Hvorfor er hudbleking fortsatt et globalt fenomen?
Når hvitt = vakkert
