Hva en fagbevegelse steller med, varierer fra land til land, mye av historiske årsaker. Svensk og dansk fagbevegelse rår over arbeidsledighetskassene. Alle arbeidstakere skal være medlem i en slik; derfor har de en høy organisasjonsprosent. I Canada driver fagbevegelsen informasjonssentra rettet spesielt mot innvandrere. I Italia rommer fagbevegelsen patronati, som her best kan omsettes med servicekontor. Flere tusen kontorer gir gratis juridisk hjelp og veiledning om forsikringer, rabattavtaler og assistanse i arbeidsrettsspørsmål. De informerer om folks rettigheter overfor myndighetene, trygde- og sosialvesenet og fyller ut sjølmeldinga for millioner. Kontorene er lovfestet og finansieres med 0,23 prosent av lønna. For å drive virksomheten har italiensk fagbevegelse relativt sett fem ganger flere ansatte enn for eksempel den norske.
Bør vi tenke en gang til om hva fagbevegelsen skal stelle med?