På denne tida av året tenker jeg alltid på det diktet som slår fast at året har 16 måneder – november, desember, januar, februar, mars, april, mai, juni, juli, august, september, oktober, november, november, november, november – og som tilstandsbeskrivelse blir det liksom enda litt sannere og mer passende for hvert år som går, blir det ikke? Det sjokkartede gufset når man går ut av døra om morgenen kjennes mer nådeløst enn gufset fra i fjor, og sykkelturene der fingrene fryser seg fast mot sykkelstyret er mer smertefulle enn jeg husket dem som. Er det ikke enda mørkere enn i fjor?
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
