En dag i mai 1804 var flere fartøyer på vei til Smøla i Møre og Romsdal. Her veltet hvit, illeluktende røyk opp fra utallige bål, og det var tang og tare som ble brent. Mennene hoppet i land, slukket bålene, bandt dem som holdt på med brenningen, og kastet tangen og taren på sjøen. Slik gikk de fram på holme etter holme inntil alle bål var slukket. To spørsmål reiser seg umiddelbart: Hvorfor brente folk tang og tare, og hvorfor førte det til slike reaksjoner?
Tarebrenning fikk skylden for lite fisk og dårlige avlinger. Var det naturlig variasjon, eller menneskeskapte endringer?
Miljøspørsmålet, anno 1800
