Historien om et utdødd kvinneyrke forteller hvem vi var og hvem vi ble.

«Sentralen»

HEKTISK: «Telefonistinnene» måtte ha klisterhjerne og utpreget ordenssans, og arbeids­tiden var nærmest ubegrenset. Her fra telefonsentralen i Trondheim i 1945. FOTO: SCHRØDER, SVERRESBORG TRØNDELAG FOLKEMUSEUM

Telefonen hang på veggen i entreen, og du nærmest ropte når du snakket med personen i den andre enden. Å ringe utlands, rikstelefon, var en dyr fornøyelse. Da måtte du forresten kobles til nummeret av en av damene på Sentralen. Men så lang kø det var for å få telefon, du måtte vente i flere år. I mellomtiden måtte du låne telefonen hos en nabo, eller gå ut og finne en telefonkiosk som ikke var opptatt. Når du omsider fikk abonnement og telefonapparat, kom også den årlige telefonkatalogen. Den var tung og uhåndterlig. Sidene var ikke bare tynne som i en bibel, de var så tettskrevne og skriften så liten at mange måtte bruke lupe.

Feminist javisst