Sommerens transdebatt har utspilt seg som et slags politisk Ultimate Fighting Championship. Frontene er steile, og kvinnebevegelsen har vist seg fra en side jeg ikke kjenner igjen, forstår eller ønsker å være en del av. Jeg er landsstyrerepresentant i Kvinnefronten, men skriver på egne vegne, og i transdebatten står jeg skulder ved skulder med transaktivistene. For meg er transkamp kvinnekamp. Jeg kan ikke se det som noe annet.
Det er uverdig når kvinnebevegelsen sprer frykt om en sårbar minoritet.
Garderobepanikk
