I romanen «Tilværelsens uutholdelige letthet» fra 1984 vier Milan Kundera et kapittel til fenomenet kitsch. Ifølge Kundera er kitschen i sitt vesen møkkas absolutte fornektelse. Han forteller hvordan han som gutt så på bilder av Gud i en illustrert bibel. Gud var en gammel herre med langt skjegg og Kundera sa til seg selv at ettersom Gud hadde en munn, måtte han spise og hvis han spiste, hadde han tarmer. Men han følte umiddelbart at det var noe blasfemisk ved tanken på Guds tarmer.
Vil vi leve i kategorisk enighet med tilværelsen, uten smuss og urenhet?