Tysk nøysomhetspolitikk ga balanserte budsjetter – samtidig kom hver fjerde arbeidstaker under lavinntektsgrensen. Var det verdt det?

Den svarte nullens epoke

© ILLUSTRASJON: KNUT LØVÅS, KNUTLVAS@GMAIL.COM

En oktoberdag i Berlin. En gruppe mennesker har stilt seg opp foran Detlev-Rohwedder-Haus, deres arbeidsplass som ligger mellom Potsdamer Platz og Checkpoint Charlie. Gjennomtenkt og planlagt, slik de foretrekker, posisjonerer 300 byråkrater fra finansdepartementet seg foran fotografen, som stiller inn linsen og gir sine instruksjoner. Kledd i sort, men entusiastisk vinkende og smilende i en ellipse på høykant: «Auf Wiedersehen, Herr Minister», hilser de sin avtroppende sjef. Det er 2017 og Wolfgang Schäubles siste dag som Tysklands finansminister. Formet – bokstavelig talt – som hans politiske prosjekt, byr de ham farvel: De utgjør en stor, svart null. De har klart det; Tysklands budsjetter går i balanse, det er ingen røde tall, ingen underskudd å spore. Det er den svarte nullens epoke.

Mer fra Klassekampen