Det må ha vært en vakker vårdag, 15 år siden nå. Jeg kjørte gjennom det bølgende landskapet i Midt-Tyskland, på vei til skogen der jeg gjorde feltarbeid for masteroppgaven min. Jeg så åssider strødd med åkrer, og en liten rekke vindmøller på nesten hver topp. De snurret stille rundt og forkynte en fossilfri framtid. At de gamle fabrikkpipene jeg så, bare ble brukt som provisoriske mobilmaster, passet perfekt til den optimistiske følelsen jeg fikk: Å løse klimaproblemet er fullt mulig, så lenge man satser stort på rein kraft, som vind.
Trenger vi vindmøllene for å gjøre en fossilfri framtid mulig?
Vindvasking
