«Du må ikke si det til noen, men jeg er forlovet – nesten», hvisket Mimi. Med sine femten år var hun eldst, og hun var breddfull av hemmeligheter. «Har han fridd?» spurte Sofie. «Nei, det er ikke på den måten … skjønner du», sa Mimi. Sofie tok mot til seg: «Kysset hverandre kanskje?» Svaret kom kontant: «Er du gal? Så får en jo barn.» Sofie forsto ingenting. For Mimi hadde heller ikke stevnemøter med ham. Sofie måtte skjønne at de verken hadde truffet hverandre eller snakket sammen en eneste gang. «Nei, det trenger vi ikke – slik som vi har det», fortsatte Mimi. «Hver dag klokken fem går vi forbi hverandre i Geitmyrsveien. Han ser meg, og jeg ser ham i øynene. Han vet hvor han har meg, og jeg leser hans tanker. I går vendte vi oss om begge to – og så én gang til. Han smilte …» Sofie ble som fortryllet. Mimi levde jo i en verden, hvor blikk sier alt. Tenk, Mimi var nærmest gift!
«Kvinnelige dyder» er utdatert, men kanskje trenger vi dem i disse dager?
Ydmykhet og tålmod
