Jeg tenker på det hver eneste kveld. Hver kveld, når jeg bærer datteren min fra voksensengen hvor hun alltid legger seg for å sovne, gjennom gangen og inn på hennes eget rom. Når jeg kjenner hvor varm kroppen hennes er under pysjamasen, og når hun krøller seg sammen under sin egen dyne, med tøykaninen trygt plassert i gropen mellom skulder og nakke, tenker jeg på det.
Kan hende handler det om å redde oss selv.
Kunne vi hente hit hundre familier? Femti? Én?
