Går det an å kalle Kaija Saariahos musikk for fargerik? Og da fargerik i slekt med det engelske «timbre», altså en kvalitet ved musikken som ikke framhever tonehøyde, varighet, rytme, men mer orkestrale klangflater som ofte ikke har noen særlig framdrift. Mulig denne timbre-betegnelsen passer best på hennes gjennombruddsverker fra midten av 80-tallet, som «Verblendungen» for orkester og bånd og «Lichtbogen» for ni musikere og elektronikk, der sistnevnte er det første der computeren var trukket inn som komposisjonsredskap.
Med og for ørene
