Noe av det første jeg gjorde den søndagskvelden jeg hørte at Anne Grete Preus var gått bort, var å gå inn på nrktv.no, og statskanalens nærmest absurd uuttømmelige arkiv, for i sin helhet å gjenoppleve utdelingen av Spellemannsprisen anno 1995, der blant annet en Trond-Viggo Torgersen-karakter alluderer til Preus i et fjertedikt som runder av med «[…] og da er bare én millimeter nok». Ingen tvil om at jeg tilhører de med «sentimentaliteten i kroppen», som Tore Renberg påberoper seg i sin nye roman, de som «mangler […] den nøkterne brutaliteten, den de er i besittelse av som ikke kjenner musklene svikte i knærne når det fortidige er nært».
Vanlig: Renberg påkaller den tapte tid gjennom en altfor pratete hovedperson.
Småtrist triumf
