Fra vinduet i fjøset ser jeg turistene kare seg opp de bratte bakkene med fullasta biler. Fjøset er tomt, sauene er til fjells, telemarkskyrne på setra og kjøttfeet beiter i bygda. Bygda framstår ikke som en bygd det i nær tid bør skrives en nekrolog over. Skolen er ikke lagt ned, ei heller er butikken. Bygda er levende, selv om jeg kan telle en håndfull fraflytta gårder fra fjøsvinduet. Jeg tar en pause fra malingskosten som snart har vært hele runden i det lille løsdriftsfjøset. Fra vinduet ser jeg bort på to nedlagte gårder. Der beiter kjøttfeet vårt. Hadde det ikke vært for dem hadde det mest sannsynlig vært en tett jungel av kratt. Nå er det i stedet et sted der fugler, fluer, blomster, gras og mennesker trives.
Hvorfor lar vi utmarka gro igjen?
Gull av gråstein
