For meg lar det seg som regel gjøre å lokalisere røttene til det samtidige maleriet i 1900-tallet, og da spesielt i to tiår: 1950-tallet og 1980-tallet. Sannsynligvis sier det mer om mine personlige oppheng enn å være er et universelt regime. Like fullt funker det 999 av 1000 ganger. Slik jeg oppfatter det, med mitt grumsete og sjenerøst selvmedisinerte blikk, løper nesten alt maleri etter tusenårsskiftet ut fra disse to tiårene.
Hos Fadlabi ligger konteksten så dypt under fargestrøkene at det ikke er gitt hvordan ting henger sammen.
Rett innenfor og rett utenfor
