En mann sitter ved en pult og ser ut på publikum. Han søler vann på bunken med ark han har foran seg. Blekket på papiret blander seg med vannet, og han dytter papiret inn i munnen før han spytter det ut igjen. Arkene begynner å se ut som en uformelig masse, og når han til slutt putter det i munnen for siste gang for å svelge kjenner jeg at det vrir seg i kroppen min. Jeg ser vekk, venter og ler, før jeg fokuserer på scenen igjen. Den iranske scenekunstneren, Sorour Darabi, har en kroppslig tilstedeværelse i forestillingen «Farci.e» som uten ekstreme fakter eller grotesk fremføring gjør at jeg reagerer kroppslig. Papirspisingen er ekkel, men jeg fascineres av det enkle og språkløse menneskemøtet.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
