De siste ukene, mens jeg har fulgt med på aksjonene fra de gule vestene i Frankrike, har jeg tenkt på folk jeg har kjent. Jeg har tenkt på ekteparet fra forstaden som var midt i 50-årene da de dro på sin første utenlandstur. Jeg har tenkt på jenta fra småbyen som hadde en mor som jobbet i klesbutikk og som drømte om å reise til England som au pair. Og jeg har tenkt på tenåringene fra den lille landsbyen som dro på søndagsutflukt til McDonald’s på mopedene sine, og hvis politiske engasjement strakte seg til å henge opp plakater av Jean-Marie Le Pen på gutterommene. Folk med vanlige liv, uten overflod, uten nød, og med et handlingsrom for livet som ikke var fraværende, men heller ikke ubegrenset.
Hvem skal ta regninga for den grønne omstillingen?
Det første de mektige kommer på, er å tvinge de maktesløse til handling
