It’s the end of the world as we know it, sang Michael Stipe i 1987. Hans påfølgende and I feel fine kan nok tolkes på flere måter: En anerkjennelse av at verden også tidligere har forandret seg til det nær ugjenkjennelige, så man skal klare å dra seg opp fra gjørma når den tid kommer – igjen, og igjen. Eller den kan tolkes som en sirlig kommentar til de som lever i lykkelig uvitenhet over de mulige fatale konsekvensene av alt som skjer rundt en.
Et stort JA til TJO: Med Ole Morten Vågans brummende bass som motor.
Når enden er god
