Å danse seg videre: Mens Thea Hjelmelands forrige album var preget av sorg, handler nye «Kulla» om å reise seg igjen.

Løsrivelsen

MOR TIL «KULLA»: Thea Hjelmelands nye, 48 minutter lange utgivelse er en av den norske platehøstens store høydepunkter. FOTO: LINN HEIDI STOKKEDAL

Bylarm 2015. Vi er vitner til en eksepsjonell intimkonsert i St. Edmund’s Church i Oslo. Oppe ved alteret står en brudekledd Thea Hjelmeland, og synger hjerteskjærende sterkt og nakent. Det er vanskelig ikke å bli berørt. Ikke bare på grunn av den dypt personlige musikken, som Thea og medmusikant Peter Baden tryller frem med instrumenter og vokal. Men også fordi hennes egen historie er så personlig, så vond og så offentlig: I 2014 ventet hun barn med samboeren sin, da legene oppdaget at han hadde en uhelbredelig sykdom. Barnet ble født, samboeren døde, og Thea satte ord og musikk til den vanvittige situasjonen på albumet «Solar Plexus» – en av de aller beste norske utgivelsene dette året.

Musikkmagasinet