Etter å ha vært et tema kun for spesielt interesserte i vel seksti år, har kunstig intelligens (KI) endelig blitt et tema, på grunn av førerløse biler og nettfirmaenes algoritmer. Så langt er det imidlertid mest næringslivets folk som snakker om det, og da med vekt på forretningsmuligheter og Norges konkurranseevne. Akademikere på sin side, spesielt fra humaniora, har vært tause. Dette til tross for at utfordringene fra kunstig intelligens er en gyllen anledning til å vise relevansen til den humanistiske kunnskapen. For når menneskelig tankearbeid skal erstattes av datamaskiner, bør vi jo vite hva vi kan miste i denne prosessen?
Hvordan skal vi finne mening i tilværelsen i en verden der kunstig intelligens tar over oppgavene – uten å vite hvorfor?
Den menneskelige dimensjonen
