Så sitter man der, på et teater i for eksempel Oslo, for å se Peer Gynt, igjen, fordi man skriver for scenen iblant og derfor ønsker å se hvordan et skuespill kan arte seg nå for tida. Når man i tillegg har sett stykket før, kanskje til og med flere oppsetninger, blir dette «hvordan» desto tydeligere: Når man kjenner innholdet, er det lettere å holde øye med formen.
Peer Gynt er et utydelig verk som handler om altfor mye. Det er også dets styrke, skriver Knut Nærum.
Teksten som slet seg
