Mannen jeg møter midt i mai på et av mine sykebesøk, er frisk i hodet og sitter påkledd i senga, skal han dø snart? Han snakker rolig om hvordan forfallet vil skje dag for dag. Vi skyter inn en plan om biltur til «mora» i Arendal, der han først kom som flyktning i 1986 med en koffert full av bøker, ingenting annet – og til en fetter i Sverige, kanskje også en kvinnelig healer i Vinje. Sønnen hans, Nicolai (21), som er hjertelig nær, går og kjøper softis. En sengeliggende Wergeland med hodet stappfullt av alt annet enn død. Likevel eksakt om sin tilstand, uredd.
Han levde i dette at han ingenting visste – Erling Kittelsen om vennen Walid al-Kubaisi.
Walid, takk for reisen
