DebattNasjonalmuseet

De tre atskilte norske kunsthis­to­rier

Dag Solhjell, kunstsosiolog dr. philos

I Klassekampen 17. januar spurte jeg Nasjonalmuseet hvorfor det i sin basisutstilling må fortelle tre norske kunsthistorier parallelt på tre forskjellige steder: arkitektur i arkitekturmuseet på Bankplassen, design og kunstindustri i første etasje i nybygget og billedkunsten i annen etasje. For arkitektur blir den norske kunsthistorien ført minst tilbake til vikingtiden, kunstindustri til 1500–1600-tallet, og billedkunsten til om lag 1800. Det er et dårlig kunstpedagogisk grep, skrev jeg, fordi det forvirrer museets publikum. Forvirringen blir forsterket av nybyggets arkitektur, med basisutstillingen spredt på (minst) 87 (!) forskjellige rom – 56 for billedkunst og 31 for kunstindustri og design. Av de planene som er lagt ut i biblioteket på Nasjonalmuseet fremgår det at ingen av de to etasjene har et startrom som gir oversikt over hva publikum får se når de skal tråkle seg gjennom alle de 87 rommene, og ei heller noe avslutningsrom. Den rute som planlegges for publikum bølger frem og tilbake gjennom store arealer. Jeg kalte planen en labyrintaktig løsning, fordi den fremtrer som uoversiktlig for publikum.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Eu

Omskif­te­lege argument

«Hvilke vesentlige argumenter bruker ja-sida i dag, som de ikke brukte i ’72 og ’94», spør Arild Rønsen 28. august. Eg har hug til å stelle eit liknande, men likevel heilt anna spursmål: «Kva for vesentlege argument bruka nei-sida i 1972, som dei ikkje bruka i ’94 og ikkje brukar i dag?» Eg var nei-mann i 1972 av di konstateringa av at EEC/EF var «ein europeisk rikmannsklubb» vog tyngst. For dét var «Dei indre seks» – Tyskland, Frankrike, Italia, Belgia, Nederland og Luxembourg. Rike vesteuropeiske land. Berre Italia var søreuropeisk. Ingen austeuropeiske. Medlemskap hadde vore fundamentalt annleis om det Europeiske Fellesskap hadde vore eit verkeleg europeisk fellesskap, sa nei-rørsla den gongen. I 1994 var EF på veg dit. Dei siste toogtjuge åra har EU vore nettopp eit verkeleg europeisk fellesskap, dei siste tretten med åtteogtjuge medlemsland. Men nei-sida har lagd det gamle hovudargumentet sitt vekk.

Ragnar Nordgreen
Russland

Et svar til Nei til atomvåpen

20. august ble jeg utestengt fra organisasjonen Nei til atomvåpen. Organisasjonens styreleder skriver i gårsdagens Klassekampen at saken ikke handlet om hva jeg har gjort gjennom femti år. Slik ble ikke saken ført. De skriver at jeg ikke kunne sitte «i styret». Vedtaket utestengte meg som medlem, etter 44 år, på bakgrunn av et varsel om en reise til Russland i mars der jeg møtte Den russiske fredsstiftelsen. Deretter ble det lagt fram et forslag til framtidig praksis: et krav om forhåndsgodkjenning fra styret av kontakt med russiske myndigheter.

Tore Nærland
Omsorg

Skammelig, Oslo byråd

Det borgerlige byrådet har åpnet opp for konkurranseutsetting av sykehjem. Lovisenberg diakonale stiftelse kommer med en alvorlig bekymringsmelding: Modellen gir konkurransefortrinn til leverandørene med de dårligste pensjonsordningene. De ideelle leverandørene får mindre penger til bemanning, fagutvikling og nye løsninger. Det er skammelig at de private firmaene med de dårligste pensjonsordningene i dette viktige og krevende yrket, skal kunne utkonkurrere ideelle eller kommunale aktører som har bedre pensjonsordninger for sin ansatte. Det vil også gå over de hjelpetrengende som bor på sykehjem.

Anne Kjølstad