Når hun sto på post, var det ved foten av bakken. Og hovedstaden den gang hadde bakker. Slemme, bratte bakker som Wergelandskneika, Youngsbakken og Norabakken. Ja, utmagrede hester som trakk kjerrelass med melkespann, kullsekker eller teglstein. Mens hestene strevde mer enn ellers for å få lasset frem, svingte kjørekaren pisken. Det hørte til hverdagens små dramaer som ingen brydde seg om. Men Dyre-Lisa brydde seg. Hun kunne kjefte som en kar og var også ytterst handlekraftig. Dyre-Lisa ble sagt å være «Kristianias djerveste kvinne i åpen kamp».
I storbyen er alle outsidere, ingen er originaler.
Dyre-Lisa
