Under en 17. mai-frokost, mellom røkelaksen og pavlovaterten, ble jeg spurt om jeg synes norske nasjonalsanger er altfor «hvite». Vi hadde akkurat sunget «og så rødt som det rød hennes kinn» med påfølgende «hennes øyne er blå som fiolen». Det er klart hudpigmentene mine gjør det vanskelig for meg å identifisere meg med lyse kvinneskikkelser i norsk lyrikk, svarte jeg.
Det finnes mange livsløgner i de tusen hjem, men 17. mai er ikke én av dem.