Jeg har sluttet å sove. Det er like greit, det tar opp for mye tid jeg kunne brukt på konstruktive ting. I stedet står jeg i vinduet natten gjennom og kikker ut på stjernehimmelen og hvisker til meg sjøl – adressert til stjernene, men nødvendigvis til meg sjøl, siden de ikke hører meg – om hvor små stjernene er. Knøttsmå, så små at jeg kunne slengt nesten alle i neven og knepet på dem som en neve sand! Haha! Elendige stjerner. Jeg blir så ufattelig lite imponert.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
