Tanken om tiden som horisontal kan nøstes tilbake til Periokeles – den forsmådde – som under et drikkegilde, på en spartan og fra gata bortvendt gårdsplass, siden dette var utenfor høytidene, i et øyeblikk av vanvidd kom til å se horisonten gjennom syrinene og i horisonten romsterte hans hjertes utkårede med en yngling fra nabolaget, med føttene under bordet inntil hverandre, ved en hodeomdreining var det som om varmen fra solen ikke tilkom ham ovenfra, slik Ikaros hadde vist, men fra horisontens brå bredder, som om tiden tok til fra sidene etter hodets dreining over hans lendekledde og sterke nakke, hva han så var klart, i øyets fjerne sider så han nå dagene som bokstaver i en veldig lang tekst.
Hva er det som binder mennesker sammen?
Labyrintens antikke tråd
