Samfunnsforskere bør være samfunnsengasjerte. Det er svært mange enige om og i hvert fall alle i Klassekampens debatt om feministisk forskning. Kan dette engasjementet også skape dilemmaer og problemer? Etter mitt syn er svaret på dette også ja. Dette har frembrakt motreaksjoner fra Kari Wærness (Klassekampen 19. og 30. juli) og Thomas Mathiesen (Klassekampen 30. juli). De vil heller snakke om problemer som kan oppstå når forskere blir engasjert av oppdragsgivere enn når de blir engasjert av en god sak. Som leder for et institutt som får den største delen av inntektene fra Forskningsrådet og en god del fra andre offentlige kilder, skal jeg være den siste til å skyve problemer som kan oppstå med oppdragsforskning under en stol. For all del, dette er ikke problemfritt. Men det var ikke utgangspunktet for denne debatten, og jeg synes det er greit å holde seg til den opprinnelige saken. Jeg konstaterer at Kari Wærness i sitt siste innlegg også viser til at slike dilemmaer kan oppstå. Men moralfilosofi er ikke løsningen, sier Wærness. Nei, det moralfilosofi kan bidra med, er å gjøre oss mer bevisste om slike dilemmaer og klarlegge alternativer. Den gjør det også klart at verdispørsmål kan besvares på mange forskjellige måter, slik at det ikke er sikkert at de oppfatningene vi har i dagliglivet vil være like innlysende etter nærmere refleksjon. Jeg synes det er en sunn erkjennelse, selv om den kan føre med seg skuffelser. Martine Aurdal hevder i et intervju (Klassekampen 29. juli) at jeg «tenderer til å avdramatisere mannsdominansen i vitenskapen». Det er en formulering jeg ikke kjenner meg igjen i. Etter mitt syn har kjønnsforskningen vært en av de viktigste fornyelsene i samfunnsforskningen i de siste tiårene. Dette har heller ikke unngått offentlighetens oppmerksomhet.