Det fanden­i­voldske

I dag har jeg lyst til å slå et slag for fire korte romaner som har enkelte klare fellestrekk. De to første er «Vi har så korte armar» av Olaug Nilssen og «Applaus» av Heidi Kriznik, som utkom for et par år siden. De to andre er nyutkomne nå i høst, nemlig «Å drepe en drage» av Marita Fossum og «Noe som hjelper» av Mona Høvring. Dette er ikke skittenrealisme, men det er noe annet, som minner. Det dreier seg om romaner som i sterk grad virker opplevde, de har noe ubehagelig og nærgående ved seg. Samtidig fins det en frihet i fortellerstemmen som er sjelden, en rar blanding av mjukhet, brutalitet, frekkhet og ømhet. En blir lei seg av å lese, og samtidig blir en i godt humør, for det fins en fandenivoldskhet i språket som i min oppvekst på 50-tallet ville kunne bli kalt «ukvinnelig», men som jeg for eksempel gjenkjenner fra noe i væremåten til datteren min og hennes venninner – noe sterkt og selvbevisst feminint, som også har rom for det i livet som er fælt. Det kan hende at disse unge romanforfatterne har teften av noe, som kan komme til å bringe dem langt. Men ingen veit. Å skape er vrient, uberegnelig, nerveslitende og tidkrevende – slik alle med litt erfaring fra litterært arbeid er klar over.