E• leser har sendt meg en kommentar til det jeg skrev om husmødre 28. oktober: «Jeg tror du har glemt det som kanskje mange andre enn jeg var ute for, det som gjorde at jeg ble «husmor» i sånn cirka sju år. Jeg var knapt 18 da jeg midt på 60-tallet giftet meg og straks etter ble gravid. Det var definitivt ikke planlagt, så planen var at jeg skulle begynne på en ettårslinje som sekretær. Men min søster, som også var relativt nylig gift, mente at det ville være for tøft for meg også å gå på skole. Og sjøl om jeg likevel hadde lyst til å gå, var min mann veldig klar: Han kunne ikke være bekjent av at hans kone begynte på skole samtidig som hun var gravid. Og jeg og mange andre i slike situasjoner ga oss. Det var heller ikke lett å gå ut i arbeidslivet etterpå, for det fantes ikke barnehager. Dessuten tjente han det dobbelte eller mer av det jeg noen gang kunne gjøre. Så det var ikke jeg som ville være husmor – det var min mann som ville ha meg i den stillingen. Det tok sju–åtte år før jeg klarte å bryte gjennom. Det som sitter best igjen av gode ting, er å trille barnevogn gjennom byen. Og så var det morgenene, formiddager da jeg lå i sengen og mer eller mindre sov til en halv time før min mann kom fra jobb. Hva søren skulle jeg stå opp for?»