Bekjennelser
Menneskene har en drøm om forløsning og om å bli fri.
Det blir kanskje litt mye kristendom i jula, også her i Klassekampen. Selv tror jeg ikke på noen personlig gud eller høyere makt. I den forstand er jeg ateist. Likevel anerkjenner jeg det menneskene har søkt etter i religionen. Bare en titt opp på stjernehimmelen en desembernatt kan få det til svimle for noen hver av oss. Det forteller om vår litenhet målt mot universets uendelighet. Vi søker forklaring og mening i tilværelsen, og vi ønsker oss en høyere himmel over det hele, noe som kan forklare og løfte oss utover det daglige strevet. For noen handler det helt konkret om å bli løftet ut av nød, lidelse og sult. Men også vi som lever i relativ velstand, kjenner på lengselen etter å slippe fri fra bekymringer og slit, en tanke religionen svarer på med frelse, frigivelse fra all synd, innpass i Guds rike og et evig liv. For meg kan det være noe så prosaisk som da jeg som småbarnsfar, utslitt av nattevåk og bleieskift, drømte om å sovne fra det hele som en bjørn om vinteren. Og det er kanskje den samme lengselen eventyrene, romanene og filmene forteller om når kvinner blir hentet av ridderen på en hvit hest eller av Kvitebjørn kong Valemon. Vi ønsker å bli løftet ut til en tilstand der alle sorger er borte, der vi er fritatt fra det hverdagslige åket, til et sted der alt glir lett, ja, til en paradisisk tilstand. I barndommen drømte jeg ofte jeg kunne fly, noen ganger så sterkt at jeg lenge etterpå lurte på om jeg faktisk hadde gjort det. Den totale friheten søker vi også etter i rusen, seksualiteten, i ekstasen og i festen, der alle grenser er opphevet. Der forsøker vi å nå frihet fra fysiske begrensninger, men også frihet fra konvensjoner og fra skammen.
Rusen og festen må kunne sammenliknes med den religiøse ekstasen. Den springer ut av det samme behovet i oss. Politiske bevegelser har også søkt etter befrielsen i drømmen om det framtidige utopia, ikke så ulikt det kristne himmelrike.
Hvorfor lengter vi slik etter dette øyeblikket av frihet? Det er kanskje åpenbart at den som lider og strever drømmer seg vekk, til noe bedre, til den saliggjørende saligheten. Like åpenbart er det at denne lengselen får ulike kulturelle og religiøse uttrykk. Den amerikanske kulturkritikeren Camille Paglia har også et poeng når hun legger vekt på at drømmen om overskridelsen kan ha en forbindelse til det faktum at mennesket ikke bare er en art med bevissthet, tanker og evne til selvrefleksjon, men også er natur. Dyrene tenker ikke over at de spiser og forplanter seg, de bare gjør det. Menneskene lever derimot i samfunn med en rekke koder og regler, ja også tabuer, som er helt nødvendige for å få det sosiale livet og samfunnet til å fungere. Men mennesket har også drifter som andre dyrearter. Og slik jeg forstår henne, mener hun at menneskene fremdeles lever med en slags lengsel tilbake til det «sorgløse», ukompliserte, ikke-tenkte og ikke-bevisste opphavet vårt, altså det ved oss som er natur, det stedet der vi bare er. Uten hemninger og begrensninger.
Jeg føler meg ganske sikker på at det finnes en slags fellesmenneskelig lengsel etter «å slippe fri», etter frelse, at vi kontinuerlig søker etter dette i våre liv, og at dette er en av religionens opphav. Det er samtidig en drøm vi er sammen om, uavhengig av hva vi tror på. Religiøse forstår det som en gudslengsel, Helge Hognestad tar avstand fra kirkens gudsbegrep og mener i stedet at gudsriket er inni oss selv, mens sosialister snakker om menneskehetens frigjøring. Uansett lengter vi – hver for oss og på hver vår måte – etter noe større, noe som helt og fullt kan fylle oss. Vi søker opplysthet, en ånd, en himmel. Denne lengselen driver menneskeheten stadig rastløst framover. Det er den uoppnåelige drømmen om endelig å bli helt fri.
Bjørgulv Braanen
