Det blir kanskje litt mye kristendom i jula, også her i Klassekampen. Selv tror jeg ikke på noen personlig gud eller høyere makt. I den forstand er jeg ateist. Likevel anerkjenner jeg det menneskene har søkt etter i religionen. Bare en titt opp på stjernehimmelen en desembernatt kan få det til svimle for noen hver av oss. Det forteller om vår litenhet målt mot universets uendelighet. Vi søker forklaring og mening i tilværelsen, og vi ønsker oss en høyere himmel over det hele, noe som kan forklare og løfte oss utover det daglige strevet. For noen handler det helt konkret om å bli løftet ut av nød, lidelse og sult. Men også vi som lever i relativ velstand, kjenner på lengselen etter å slippe fri fra bekymringer og slit, en tanke religionen svarer på med frelse, frigivelse fra all synd, innpass i Guds rike og et evig liv. For meg kan det være noe så prosaisk som da jeg som småbarnsfar, utslitt av nattevåk og bleieskift, drømte om å sovne fra det hele som en bjørn om vinteren. Og det er kanskje den samme lengselen eventyrene, romanene og filmene forteller om når kvinner blir hentet av ridderen på en hvit hest eller av Kvitebjørn kong Valemon. Vi ønsker å bli løftet ut til en tilstand der alle sorger er borte, der vi er fritatt fra det hverdagslige åket, til et sted der alt glir lett, ja, til en paradisisk tilstand. I barndommen drømte jeg ofte jeg kunne fly, noen ganger så sterkt at jeg lenge etterpå lurte på om jeg faktisk hadde gjort det. Den totale friheten søker vi også etter i rusen, seksualiteten, i ekstasen og i festen, der alle grenser er opphevet. Der forsøker vi å nå frihet fra fysiske begrensninger, men også frihet fra konvensjoner og fra skammen.